Etter å ha slitt med å få tak i Sara Hegna Hammer i flere dager tildeles jeg endelig 10 minutter til noen kjappe spørsmål. Hun har så mange timer og skoleprosjekter at jeg vanskelig kan se for meg at det blir tid til russefeiring. Likevel har hun klart å bli president for de Røde våren 2008.
- Jeg lovte fest og moro – originalt hva? gliser Sara
- . . . og alle kandidatene hadde klærne på?
- Ja, er du dum! Russetid handler om å ha det gøy med vennene sine en siste gang for vi splittes for alltid. Og det er ikke så vilt som folk tror.
Når Sara sier ’for alltid’ høres det dramatisk ut. Det er som om en rakettutskytning til fjerne planeter er nært forestående – og det er det vel – bare mye nærmere i tid og til et annet sted enn Sara tror.
- Har du fått mange gratulasjoner etter valget?
- Nei, ganske få, men jeg gleder meg. Det skal bli spennende.
- Du er god til å holde hodet kaldt?
- Nei, overhodet ikke!
Mens jeg grubler på om det er en god eller dårlig egenskap, kikker hun på klokka. Det har gått tre minutter.
- Legger du dette vervet med på CV’n din?
- Tror ikke det er så veldig positivt i en søknad, men erfaringene jeg får nå, kommer godt med.
- Hva er en super russedag?
- Stor grønn plen, masse folk, grill, drikke og god stemning. Og jada, vi skal rydde etter oss. Jeg hater folk som ikke rydder etter seg. Det er ikke gøy å komme til et forsøpla sted. . .
- Hvilke andre russeaktiviteter er bannlyst? spør jeg for å se om hodet ennå er kaldt.
- Mobbing av eldre og barn og i det hele tatt å lage kvalm!
Det kommer så kjapt at det må være gjennomtenkt.
- Og hva skjer da?
- Da klipper vi buksebein! Sara serveren en hul latter som mer enn antyder en genuin glede og forventing til bukseklipping og refsing.
- Russen finner på mye galskap, da?
- Nei, en av hundre tråkker over – resten har det bare gøy og tar hensyn. Så det blir ikke noe problem.
- Du har humoren i behold? kommenterer jeg, som har vært vitne til russefeiring i 20 år.
- Nei, jeg har elendig humor, men Kristine Gjerdes ordspill om sombreros, bagels og spenner er mine.
Jeg har tydeligvis ikke gjort nok research, for jeg aner ikke hva hun snakker om. Hva er det egentlig med bagels, spenner og sombreros? Jeg kjenner meg sulten, men det var neppe poenget. Mens øyebryna inntar nye høyder, finner jeg fram det enkleste av alle spørsmål.
- Hvor er du nå i livet ditt på en skala fra en til ti? Ti er topp.
- Ni, kommer det like kjapt som før.
For Sara er alltid kjapp til å svare og kjapp til å smile. Det kan komme godt med. Jeg ser konturen av en president som kan lykkes med ’war on terror’. Hun virker like fredlig som ei katte i solvarmen, men likevel aner jeg klørne. Hun sier hun er ei festejente – bare opptatt av moro, men har samtidig ambisjoner.
- Blir livet nedtur etter dette?
- Nei, jeg var bare på ni, eller. . .?
Sara ser på klokka igjen.
- Jeg har drama, jeg må være med fra begynnelsen av timen.
Som seriøst gravende journalist har jeg spørsmål om favorittmat, utdanning og musikk klare. Og ett om skolepolitikk. Jeg får la drømmen om Skup-prisen ligge. For når Sara blir helt stille, er det egentlig et ganske kraftig signal. Jeg tar bare det aller siste.
- Hvordan skal vi møte russen?
- Møt oss med respekt.
