Skiens tyske utvekslingsstudent
Paul Gunther – utvekslingsstudent ved Skien vgs. - er en tysk gutt med et bredt smil om munnen. Vi møter ham i kantina en tidlig fritime. Med sin mørke lugg, stripete t-skjorte og avslappende holdning skiller han seg ikke akkurat ut i mengden av skoleelever.
– Jeg skal bare kjøpe meg en cola før vi starter, sier Paul på flytende norsk etter bare snart et skoleår i Norge.
Tekst: Maja Kise og Axel Waage Prebensen
Paul velger et bord langt bak i kantina, hvor støynivået er noe lavere enn i resten av kantina, før han slenger seg ned i stolen, åpner colaen og ser seg tilfreds rundt.
Trives du her på skolen?
Paul smiler litt sjenert før han svarer at skolen i Norge er en liten omveltning i forhold til den tyske skolen. Da spesielt i forhold til hvordan systemet er bygd opp og når det kommer til disiplin. Men han er tydelig på at han trives svært godt både i Norge og på Skien videregående skole.
Paul tar en liten pause for å hilse på forbipasserende. Det er temmelig mange han faktisk hilser på, det er nærmest imponerende å se hvor mange han er blitt kjent med i løpet av et skoleår som utvekslingsstudent.
Hva synes du er den største forskjellen mellom Norge og Tyskland?
- Tyskland og Norge er ikke så ulike som land, men folket i Tyskland er mye mer interessert i å dra ut for å gjøre sosiale ting. Bowling, kino, spise o.l. I Norge er det mye mer vanlig å være hjemme hos folk å ”henge”. Ellers så snakker de engelsk på TV her. Det var litt rart i begynnelsen, for i Tyskland så blir alt ”dubba”, men nå synes jeg det er greit å høre hvordan skuespillerne egentlig høres ut.
Visste du mye om Norge før du kom hit?
- Kan vel ikke skryte av det. Visste at Oslo var hovedstaden, at det var kalde vintre og så visste jeg om noen norske idrettskjendiser.
Paul klager høylytt over temperaturen i kantina før han tusler bort og kjøper seg en is. – Jeg holder på å smelte her inne, jo!
Hva overrasker deg mest med Norge?
Paul tenker seg godt om før han uttaler: - Det må være at sommeren kommer så tidlig og plutselig på. Det gikk jo fra snø og sludd til høy varme på et blunk. Ellers så må det være tiltalemåten man har til folk. I Tyskland kaller man ikke folk for ”du” med mindre man kjenner de godt. Man sier ”de”, på starten oppfattet jeg det som litt uhøflig, det tok litt tid før jeg ble vant med det, men nå synes jeg det er helt ok å kalle folk for ”du”.
Kunne du tenke deg å reise tilbake til Norge en gang?
Paul uttrykker med stor klarhet at han definitivt kunne tenke seg og reise til Norge igjen.
- Jeg synes Norge er et fint land med mange fine mennesker og jeg skal reise tilbake hit en eller annen gang. Alle helst vil jeg reise tilbake neste år under russetiden og være russ sammen med alle på Skien vgs. Vi er jo ikke russ i Tyskland, og det hadde vært en opplevelse å få være det.
Paul gjesper, og minner oss på at klokken har løpt i fra oss. Vi ser rundt oss og merker at kantinen er tom for mennesker. Det var plutselig en behagelig atmosfære over rommet nå, med kun ispinner igjen på bordene og stoler plassert hulter til bulter.
Vi merker at tiden er inne for å avslutte, og vi gjør det kjapt og uprofesjonelt, slik som ungdommen gjør i dag.
- Takk for et morsomt intervju, Paul, og lykke til videre som tysk student i Norge.
Paul vinker farvel og spaserer av gårde til neste time.
