Endelig jul
Ah, så var det endelig jul igjen da.
Denne vidunderlige tida da vi legger av oss hverdagsåket og bare nyter duften av nellik, appelsin og julepapir mens vi traller med til en hvilken som helst julelåt på P3, P4, 1P, Pi i andre, eller hva alle disse radiostasjonene nå heter.
Vi venter, og vi feirer på en måte mens vi venter. Bygatene er pyntet med enorme girlandere og pene juleglade mennesker som forventningsfullt traver rundt og gløtter inn i butikkvinduer som renner over av nisser og lys.
Det er Jesu fødsel det hele dreier seg om. Nå ble riktignok Jesus mest sannsynlig født rundt september-oktober i år minus 1, men det betyr lite når skinnet på ei smellfeit testribbe begynner å boble seg i ovnen til tonene av svinefett som freser seg vei ut av boblene i svoren.
Tidligere, før kristen tid, feiret vi juleblot her på berget. Den 12 januar braket det løs en 3-dagers usivilisert hedningefest der framtidig fred og stor grøde ble manet fram i voldsomme tak.
Det går roligere for seg nå for tida. Jula er i seg selv en tid for fred.
Jula er også den tida på året da vi får ro over oss til å tenke på de som er mindre heldig stilt. De fattige, de narkomane, alkoholikerne og de uten tittel, de som bare har vært så uheldige å kjøre livet sitt i grøfta uten noen aksentuert grunn.
Ved juletider er mediene flinke til å fokusere på mennesker, som vi ofte ellers bare ser liggende i hver sin uryddige haug, med hodet langt inn i en busk i en park, eller sittende med bedende øyne på et kaldt fortau men en bulkete blikkopp i en overdrevent skjelvende hånd.
Gjennom store krystallklare flatskjermer får vi nærkontakt med disse menneskene i jula. Vi får være med når frelsesarmeen, eller Henning Holstad for den saks skyld, arrangerer sine alternative julearrangementer. Her får vi møte slitte men glade og takknemmelige mennesker. Takknemmelige fordi de slipper å sulte, fryse, eller være alene i høytiden.
Og om vinden står riktig, får vi kanskje også treffe hun som er i ferd med å bryte sammen, men som biter seg hardt i leppa for ikke å vise det, tydelig sprengt av fortida.
Da senker det seg en sakral stemning i stua. Alt faller på plass, og i et vakkert øyeblikk, er vi på et vis alle like, og i et lite glimt av innsikt skjønner vi virkelig hva dette dreier seg om.
